Torsdag kveld

Idag var en litt tung dag. Jeg våknet tidlig og løp rundt Sognsvann mens rundstykkene hevet. Deretter egg & bacon til jentene og meg selv ved elleve tiden etter rydding og diverse fiksing av ulike småting. Fikk en god venn L på lunch v 1130 tiden -- men ca. 12 ringte A fra sykehuset, slukøret over at hun kanskje skulle bli sendt til Gjøvik. Jeg kunne høre at hun var flat i fisken. Fikk ringt til sykehuset og snakket med ansvarlig lege på avdelingen som forklarte meg at det var A selv som hadde uttrykt et ønske om å komme seg vekk fra Ullevål. "Men holder henne her til hun får plass i Son eller Nesodden hvis dere ønsker det," sa den hyggelige legen. "Jeg tror vi ønsker å fortsette å ha henne her," sa jeg. "Det er egentlig bra. Vi har gjort observasjoner som kan tyde på at hun også har noen kognitive forstyrrelser som vi ønsker å utrede ytterligere. Vi ønsker derfor å gjøre en SPECT Analyse, (Single Photon Emission Computed Tomography) på henne for å sjekke sukkernivåene i hjernen. At vi har denne mistanken nå trenger ikke bety noe, og hvis vi finner noe så kan det være midlertidig." Godt å høre.

Jeg tygget på dette under resten av lunchen, merket at jeg var urolig. Jeg kan hanskes med mye, men foreløpig har jeg tenkt at det ikke er noe i veien med det kognitive. I det grad A har vært litt glemsom eller har rotet med ting vi har snakket om, har jeg tenkt at det har hatt å gjøre med at hun er sliten, hvilket kan forklare små ting. Da jeg nevnte det for jentene, sa S, "mammaer skal rydde, ikke rote pappa."

Senere, etter at S og jeg var for å levere en syk PC til reperasjon for deretter å handle mat, ringte hun meg igjen, og jeg hørte på stemmen hennes at hun ikke var så høy i hatten. Jeg fortalte henne om min samtale med legen. "Du skal ingen steder før du vil, og jeg vet at du gjerne vil til Nesodden eller Son. Gjøvik er ikke aktuelt," sa jeg.

Etter å ha laget en sen lunch til jentene ved 16-tiden, kjørte jeg ned til Ullevål. Der var en veninne av A akkurat i ferd med å dra. Jeg la meg ved siden av henne, på dobbelmannsrommet, etuiet til mobiltelefonen lå i veien, men jeg holdt rundt henne og hun gråt litt. Vi gråt litt begge to faktisk. "Det er viktig å få være litt flat også," sa jeg. "Jeg føler meg bare så hjelpesløs. Jeg kan ikke være noe for jentene akkurat nå. Kan ikke være noe for noen. Det er en fryktelig følelsen," sa hun. "Og dessuten ser neglene mine helt for jævlige ut."

Etter å ha grått litt, satte vi oss opp, en pleier ga A øyedråper og jeg så på henne igjen. Hun så MYE bedre ut! Ansiktet hadde begynt å få igjen førligheten. Øyet så bedre ut selv om hun klaget over at det var vondt. Da vi gikk en tur på gangen så jeg at balansen var bedre selv om hun fremdeles så ut som et føll i ganglaget. Jeg dro ved halv syv tiden og fikk en veninne til å stikke nedom med neglesaks og fil.

Idet jeg gikk ut fra avdelingen, idet jeg dro i den hvite nylonsnoren som fikk de hvite dobbeltdørene til å åpne seg, den møkkete nylonsnoren som jeg hele tiden tenker må spre bakterier, tenkte jeg på S´ kommentar da vi gikk inn de automatiske dørene på Meny for å handle. "Hvorfor har de ikke slike dører på sykehuset pappa. De må jo være mye mer sanitære. "