Søndag: Vi feirer

0908022140. Vi har spist sushi, drukket cava fra taxfree, og jeg har vært på telefonen med Ullevål hvor koordinatoren i mottaket henviste meg til en nevrolog som henviste meg til geriatrisk avdeling, og da tenkte jeg, "dette er bare tull, dette gidder jeg ikke å forholde meg til." Jeg ringte fastlegen, kontaktet As veninne som er overlege på Ullevål, og kontaktet forsikringsselskapet og ba dem ta ansvaret for innleggingen. Disse samtalene skjedde mens jeg kjørte til sushi for takeout, jetlagget etter mindre enn to timers søvn siden jeg stod opp lørdag morgen på Faircourt. Å være jetlagget mens man snakker i mobilen og kjører bil er ikke like smart. Kanskje ikke så smart å blogge heller...

Nå sitter vi hjemme på kjøkkenet. S sitter på As fang og blir trøstet. Jeg gråter også og As forsøkt på å trøste meg møter jeg med, "la meg få være litt sentimental." Jentene klapper meg trøstende på skulderen og jeg tenker bare at jeg er sliten, at jeg vil ha mer cava og at jeg vil sove.

Da jeg fortalte S om hvor god service vi fikk idag da vi kom med A i rullestol på flyplassen i USA, sa hun, opptatt som hun er av luksus, god service og sitt eget handicap, "tenk om mamma og jeg kom sammen -- hun i rullestol, jeg med hvit stokk!Da hadde vi fått god service da. Det hadde fått oss hurtig inn i terminalen pappa," Vi ler og gråter om hverandre, lykkelige over å være hjemme.

"Mitt eget speil, min egen shampo, min egen seng, våre egne barn, mitt eget hus, mitt kjøkken, min sofa, min cava, vår sushi, mitt sengetøy, bare det å være hjemme gjør at jeg føler meg bedre," maler A katteaktig. "Jeg har vært så redd for dere. Jeg ble veldig glad for fyllepennen du kjøpte på Pen Paradise. Den er liksom mer feminin enn en Mont Blanc" sier S, mens jeg lurer på hvor hun tar det fra. "Ingen ting blir som før. Men jeg gråter både av glede og av sorg," sier hun, og A trøster og sier at alt kommer til å bli fint.

Jeg sier at vi må tenke på hva det betyr at mamma ikke kan gjøre noen av de tingenene hun pleier å gjøre. "Hva! Betyr det at jeg må re opp sengen min selv?" spør S, plutselig indignert.

Nå er det like før vi faller i seng. Jeg skal bare geleide A opp, legge nytt sengetøy på sengene til jentene, rydde opp på kjøkkenet, og gå en kjapp tur med bikkja. Dette blir ikke noe slaraffenliv. I morgen braker vi sammen med Ullevål. Det føler jeg meg klar for etter seks uker på treningsleir i NJ.