Søndag kveld: Litt turbulens som vi får ordnet opp i.

Kl. 2030 tilbake fra perm.
Vi ankom Ullevål til en overraskelse. På enkeltrommet vi forlot fredag lå det nå en fremmed. Jeg rullet A, med store øyesmerter i høyre øye, til det lille glassburet hvor det stod en ung lege med fjernt blikk og snakket i telefonen. Vi haiet en pleier, en ung jente -- hyggelig men tydelig overarbeidet. Vi lurte på hvor A skulle være. Hun pekte oss til en oversykepleier, V, en eldre vennlig men bestemt dame i slutten av 50 årene. "På korridoren," sa hun først, som svar på spørsmålet. Hun kom mot oss, hvite tresko registrerte jeg muligens, "ja, vi har en døende mann vi måtte legge på rommet ditt," sa hun. "Du kan ligge her inne." Hun viste oss inn på et stort møterom. I et hørne lå tingene til A, sengen hennes, mellom et langt møtebord og en prosjektor som lyste opp den ene langveggen. Jeg forsøkte å slå av prosjektoren, fikk det ikke til, spurte om hun visste hvordan det kunne la seg gjøre. Nei, si det. Jeg merket irritasjonen vellet opp i meg selv, forsøkte å smile for å dempe meg. "Hun får antagelig et rom i morgen helt sikkert." "Antagelig eller helt sikkert," spurte jeg. "Helt sikkert," sa hun og flakket med de grønne øyenene. "Jeg synes det er unødvendig å fortelle oss om andre døende pasienter," sa jeg. "Hvordan dere prioriterer er egentlig ikke noe vi trenger å vite." Jeg holdt på å si, "faktum er at du har en 43 årig slagpasient som du plasserer på et møterom uten muligethet for å varsle. Når jeg spør hvor toalettet er, svarer du ´hun kan gå ned gangen og til høyre´ uten engang å vite at hun ikke kan gå. Du begynner samtalen med å indikere med streng stemme at hun har mistet sengeplassen fordi hun har ´vært så mye på permisjon´ når dette er hennes første permisjon, og som om det har noe med saken å gjøre." Sa til meg selv, "slapp av, du er i Norge," Jeg forsøkte å være vennlig. Sa, "jeg vet at dere gjør så godt dere kan. Jeg vet at det alltid er noen som er sykere enn oss. Men vi trenger ikke høre hvordan andre pasienter har det." Hadde lyst til å si, "...men det er faktisk ikke vårt problem. Det er ikke riktig at vi skal komme inn hit med en så alvorlig situasjon og måtte avtvinges en slags forståelse for en behandling som er under enhver kritikk fordi noen andre er sykere." Hun beklaget og innrømmet at det var dumt å snakke om andre pasienter. Jeg burde ha sagt, "ja, jeg vet at du har hatt en lang dag. Jeg forstår at du gjør så godt du kan." I ettertid er jeg egentlig ganske fornøyd med at jeg holdt kjeft. Jeg fortalte ikke hvor sint jeg var, fortalte ikke at vi nærmet oss en slags grense for hva jeg kunne tolerere, at dette minnet meg om rektor på skolen som forsøkte å få oss til å forstå hvorfor vår svaksynte datter ikke skulle få sin lovbestemte rett til spesialopplæring fordi det var så mange andre som også trengte det. Jeg fortalte henne ikke hvor lei jeg er av å oppleve at ulike grupper settes opp mot hverandre for at vi skal få dårlig samvittighet. Jeg klarte å holde kjeft, klarte å smile høflig, klarte å la henne forlate rommet, lot som om alt var fint for ikke å stresse A som jeg merket var stresset av det som skjedde eller ikke skjedde. "Da har jeg ihvertfall egen pc og kontorpult og fjernsyn," sa hun tørt.
Jeg gikk for å flytte bilen. På vei ut registrerte jeg at det hang snorer ned ved inngangsdørene til avdelingene, snorer helt mørke av alle hendene som hadde dradd i disse døråpnerne, og jeg tenkte at det virket uhygenisk. Ved inngangen la jeg merke til at det lå tett i tett med sneiper og at det satt en hel skokk rett utenfor å røyket. pleiere og pasient er om hverandre. Etter at jeg hadde flyttet bilen, ringte jeg XX, As barndomsvenn, og overlege. "Jeg kommer ned," var responsen da jeg forklarte situasjonen. Tidligere på dagen hadde jeg snakket med en annen venn som er godt informert om hva som skjer på sykehuset. "De som jobber der gjør så godt de kan. Men det er umulig å gjøre en god jobb. Dette har med lederen for hele sykehuset å gjøre. Det har med budjsetter å gjøre. Det handler om antall senger en pleier kan ha og hvor mange pleiere de har. Det er helt absurd, lederen for sykehuset har trenert alle investeringer siden hun startet. Det har ikke blitt investert en krone siden hun begynte. Det er en galskap som desverre går utover pasientene hele tiden." Jeg tenkte på min erfaring fra sykehus. Når du er der har du intet annet valg enn å stole på dem.

Jeg gikk inn igjen, passerte sigarettsneipene, den skitne inngangen, de smale rullestolene som en amerikaner aldri ville fått plass i, observerte manglen på sikkerhetsvakter, tenkte at jeg ville ha et åpent sinn, jeg ville ikke forhåndsdømme, men jeg merket at det ikke var lett, og jeg var sjokkert over manglen på rom -- på en slagpost, en av de vanligste dødsårsakene i Norge! Idet jeg passerte inngangen til posten, hørte jeg As stemme som ropte på meg. Hun var nå flyttet til treningsrommet! Egne apparater. Egen døgnåpen tredemølle. Riktignok ingen treningstilbud i helgene, men med sengen flyttet inn kunne man jo trene på egenhånd. "De hadde bare plass på gutterom, og jeg sa at det var helt greit, men de ville visst ikke ha av det. Dessuten gikk det opp for dem at jeg trengte en alarmsnor i tilfelle det skulle skje noe, noe de ikke hadde på møterommet. Jeg har jo bedt om at en lege kan se på øyet, men de er tydeligvis veldig travle." En vennlig pleier kom inn. Hun så på øyet. "Du får si ifra hvis det blir værre," sa hun. "Hun kommer ikke til å si ifra en gang til. Hun har nettopp sagt fra. Dette er en dame med ekstrem smertetoleranse. Når hun sier det gjør vondt, så gjør det det," sa jeg. "Ja, herregud det er jo folk som skriker for et vondt ord," sa pleieren, som for å forklare hvorfor hun var så avslappet i forhold til As smerte. "Vel, det er ikke tilfelle her," sa jeg. "Nei, jeg forstår det," sa hun og forsvant. To minutter senerer var XX der. Hun så på øyet til A, og vi kalte på en pleier. Det tok ni minutter før noen kom -- omtrent like lenge som på ARI - rehabiliteringssenteret i New Jersey. "Jeg er overlege her." Myndig ble en lommebok åpnet og en laminert legitimasjon ble stukket opp i ansiktet på oversykepleieren som nå plutselig var veldig vennlig. "Dette er antagelig en liten skade på hornhinnen. Som du vet, må dette lindres med salve og dekkes til," sa XX som hadde reist seg for å få økt myndighet. "Det var akkurat det jeg også tenkte, men jeg kan jo ikke skrive ut noe," sa overpleieren spakt. "Nei, men det kan jeg, og så kan jeg logge meg på journalen hennes og oppdatere den." Pleieren nikket og så glad ut. "Jeg skal hente salve med en gang. Dette er jo kjempeflint." Jeg merket at jeg angret på at jeg hadde vært så hard mot henne. Typisk meg, stor i kjeften, men med et stort mykt hjerte som får dårlig samvittighet nesten før sinnet forsvinner. Følte virkelig at vi var på same parti. Forbrødring en en søster. Slå et slag for pårørende-pleier relasjonen! I løpet av to minutter var hun tilbake. "Her er salve," sa hun henvendt til A. "Jeg håper inderlig det gjør nytten. Hvis ikke må du bare ringe på oss. Det er derfor vi er her, vet du. I morgen skal du få et ordentlig rom. Jeg håper du får en fin natt." Det var tydelig at hun virkelig ville hjelpe oss, og jeg takket henne vennlig med fornavn lest fra navnelappen hennes. Før XX stakk, la hun salven i øyet til A, plastret igjen øyelokket, og la på et plaster over det igjen. "Nå bør det bli bedre," sa hun før hun oppdaterte journalen. "De kommer til å bli sure på meg, men det går nok."
Da XX gikk hadde jeg lyst til å gi henne en klem, men det faller meg sjelden naturlig å klemme andre enn mine nærmeste. Jeg tror jeg hadde blitt en udugelig politiker, A sier alltid at det er alt for tydelig hva jeg synes til enhvert tid. "Du var ganske sint der en stund," sa hun, da vi satt alene. Jeg hjalp henne til vasken. Hun lente seg inntil en ergometersykkel mens hun pusset tennene med den elektriske tannbørsten K hadde kjøpt til henne (og som hun er veldig glad for). Etterpå støttet jeg henne til do, ved inngangen til hennes gamle rom hvor det nå etter sigende lå en døende mann. Døren stod på vidt gap. Jeg kunne høre at han ikke hadde det godt. Han var helt alene. Vi låste oss inn på den store doen. Jeg satt på et dusjsete. "Tusen takk," sa A til meg. "Det er visst ikke den ting vi ikke skal oppleve sammen."
Etter å ha fulgt henne tilbake til rommet, fått henne i seng, trukket for gardinene, ga jeg henne en klem. På veien ut tenkte jeg på hvor positiv hun er, hvordan hun er så innstilt på å trene seg opp igjen, hvor viktig det er at hun får sjansen til å gjøre det, og hvor heldig vi er som har hverandre, som har noe å glede oss til, noe å se frem til. Og som har en overlege man kan få til å komme å riste litt i lenkene når udyret ikke gjør som det skal.

Ellers har jeg lært meg en masse nye ting. Idag har jeg lært at brystholdere ikke skal kjøres i tørketrommel. Jeg har lært at de skal vaskes i en egen nettingpose, og jeg har funnet ut hvordan man kan brette enorme laken alene. Jeg tenkte på en scene fra boken "Teacher Man" av Frank McCourt som døde nylig, hvor han blir skjelt ut av en mamma på skolen fordi han har hvite sokker som moren hånlig karakteriserer som ungkarsgrå, "bachelor grey." Jeg har allerede fått påpakk av A fordi jeg kom i skade for å vaske noe sort og hvitt sammen. Idag har jeg ellers ryddet hele hytta (mens jentene løp inn med gress og jeg febrilsk løp rundt med støvsugeren). Deretter en hyggelig lunch hos svigermor og svigerfar som ikke vet hva godt de skal gjøre for oss. Kjørte deretter hjem, pakket ut, ryddet, vasket, og først ble S invitert hjem til en veninne, og deretter ble H invitert over til naboen som også stod klare med middag til meg da jeg kom tilbake fra sykehuset ved 22 tiden. Det var deilig, og nå skal jeg skrive et tilbud til en kunde før jeg detter i seng. Egentlig har det vært en veldig fin dag. I morgen har jeg tenkt å være tidlig på sykehuset for å få en prat med ansvarshavende overlege og finne ut hva planen er med A.