Fredag kveld, med A på hytta.

Hytta, kl. 23. Hentet A på sykehuset kl. 17 etter en deilig dag på stranden idag med jentene. Var en kjapp tur innom gode venner, hyggelig, men også slitsomt for A som har vondt i øyet etter at Ullevål ikke klarte å slå av taklyset den første natten og glemte å sjekke lappen over øyet hennes.
I bilen spør jeg henne om hun har noen første-inntrykk fra norsk vs amerikansk helsevesen. "Maten er omtrent den samme. Den store forskjellen er manpower. Det virker som de har flere folk der, men det er også et større klassesamfunn og det merkes også på sykehuset. Her er de mindre redde for at man skal falle eller at det skal skje noe med en. I USA er de mer redde, jeg som pasient er mer umyndiggjort i USA. Pleierne her virker flinkere, og er mye hyggeligere. Men det virker også som de må gjøre flere jobber som de egentlig er overkvalifisert for. Legene virker mer tilgjengelige her, og de gjør antagelig også flere jobber som andre, mindre faglærte kunne ha gjort for dem. Samtidig er de norske mer personlige. Jeg vet for eksempel at en av dem skal i et bryllup til helgen. Det ville aldri en amerikansk pleier fortalt. "
"Treningen er litt bedre, men du får mindre trening. I USA hadde jeg seks timer om dagen. Her har jeg tre. I USA hadde vi også trening på helger og helligdager. Her skjer det ingenting i helgene."
På gården ble vi møtt av en stolt pappa med tårer i øynene og T, As lillesøster som også sprakk i stemmen da A ble rullet inn i huset. Maten stod på bordet, og vi spiste en deilig middag. Under middagen snakket vi om at det å komme noe sted krever en innsats. No pain, no gain, sa jeg. "Hvordan da pappa," spurte S. "At hvis du vil få til noe i livet så må du gi noe, du må gjøre en innsats. Ting kommer ikke av selg selv." S tenkte seg om. "Jo, Hjelpemiddelsentralen gir jo meg ting jeg ikke trenger å betale for," sa hun og vi begynte å le. "Det er jo sant," sa As mor. "Da jeg skulle hente en rullestol til A var det ingen som sjekket noen ting." "Men på den annen side," sa jeg. "Hvem rapper en rullestol? Hvis de gies bort av Hjelpemiddelsentralen, så er det jo ikke noen som vil kjøpe dem. Altså er de verdiløse. Dessuten er det jo ikke slik at folk faker et handicap for å skaffe seg en rullestol de kan suse rundt i". "Er vi fanget i et høyteknologisk sammfunn pappa?" spør S. Etter at A og jeg har tatt oss en lur serverer bestefar rørte bringebær med is. Kl. 2130 drar vi bort til hytta. Jeg setter en rundstykkedeig, lar den nyvaskede oppvasken stå i maskinen til i morgen, heller i vann til bikkja, rydder opp på kjøkkenet, rydder halvveis på stua, hjelper A som skal på do, hjelper henne inn, opp trappen, henter salver, bærer ting opp, rydder opp tannbørster, tenker at dette blir ikke noen spøk, svarer på etpar eposter, får alle opp, i seng, alle har pusset tenner, bikkja ligger musestille å ser på meg i gangen nede, jeg tar inn treningstøy, tenker et øyeblikk på NJ, at alt er langt borte, og mens jeg sitter her å skriver merker jeg at jeg er i ferd med å sovne.