Tilbakeblikk: Et dagboknotat på vei til Boston to dager etter slaget

Torsdag 090626 kl.1925 I flyet på vei fra Newark til jobb i Boston med A på intensivavdeling.
Under oss ligger Queens, Brooklyn, husene ser ut som små containere, millioner av liv, biler i syv filer i hver retning, nå: enorme gravlunder -- millionærer, uteliggere, jazzmusikere, finansfolk, indere, russere, folk som elsker hverandre, som hater hverandre, mil på mil med minner om døde mennesker, soldater, mødre, kvinner som A, døde i alt for ung alder, feiet vekk av en defekt kropp, av en voldelig mann, av en bil på rødt lys, av en hårtørrer i badekaret eller en t-bane som ikke ville stoppe, nå liggende skulder mot skulder under en grønn plen -- gravestener som små prikker, mil på mil med mil, med minner, med områder og folk som går å kjenner på savnet, tenker på det de ikke sa, det de ikke gjorde, som tenker på stundende de skulle ha vært tilstede, slik jeg tenker at jeg kanskje burde ha vært på sykehuset nå, at jeg kanskje burde vært mer sammen med A, med jentene enn jeg har vært.
Kvelden før A kollapset på kjøkkengulvet hos Cl og Cy, så vi en 10 år gammel video fra Boston, fra da jentene var små, da S var bare en liten baby, da H var en liten jente på fem år, da A var yngre og så vakker! Ikke vakrere enn idag, men vakker på en annen måte, en yngre utgave, ikke slankere, ikke fastere i fisken, men en yngre utgave bare, med moter slik de var da, blå olakjole med knapper foran, lengre på håret. Jeg: fastere i fisken, en mer amerikansk utgave, da 42, nå 52, om like lang tid 62, A, da 33, nå 43, da sittende på gresset i Boston, smilende, lekende med barna, nå, liggende, på sykehuset i NJ med kabler inn i alle åpninger, med slørete stemme, med fingre som ikke treffer nesetippen, som ikke klarer å dryppe seg selv i øynene, med øyelokk som ikke klarer å lukke seg å egenhånd, med øyne som ikke klarer å følge bevegelse til høyre, med tær som fremdeles krummer seg, og med lepper som jeg fremdeles vil kysse, kysse, kysse, og som jeg kysset idag da jeg var der, ansiktet som jeg holdt rundt mens jeg gråt, mens dråpene dryppet ned på hennes vakre ansikt, hånden hennes som holdt rundt mine, som presset meg betryggende som om hun ville si at alt var i orden, at alt kommer til å bli i orden.
Men jeg vet ikke om alt blir i orden. Jeg merker at hun sier ting som jeg ikke forstår, kommer med meldinger som forteller meg at hun ikke forstår alvoret i situasjonen, hun tror det er noe som går over i løpet av en uke eller to, men det gjør ikke nødvendigvis det. Kan hende at hun ikke kan gå i trapper, at hun ikke kan skrive, at hun ikke kan jobbe sammen lenger. Det kan hende at jeg blir den som må trekke lasset, noe jeg ikke har noe imot, men som jeg vet ville være tøft for henne, og jeg vet at jeg helst vil være sammen med henne hele tiden, at jeg vil sitte å se på henne, sitte å se på henne bli gammel, legge meg med henne, nyte hverdagene som ligger foran oss, som jeg håper ligger foran oss, vaske klærne hennes -- haha -- lar hun meg få lov til det? denne følelsen av fullstendig hjelpeløshet, A, A som alltid har koll, som plutselig roter med ord, roter med hva som skjer.
Nå skal vi lande, og jeg må slutte her, men jeg sitter med klump i halsen over de bildene jeg skriver om, det jeg hele tiden holder ute med frenetisk ringing, med skriving, med kjøring og shopping og eposter, tanken på at A kanskje aldri blir slik hun har vært, og at vi må finne nye roller, nye måter å ta vare på hverandre på, at jentene må finne nye måter å være barn på, og alt dette hoper seg opp, og jeg tenker at jeg må skrive ned alt, forklare alt, forsøke å forstå alt. Men, nå lander vi snart, jeg ser øyene ute langs kysten, endeløse svakt buede strender -- som innsiden på en halvmåne, enorme skogsområder, snorrette motorveier, små byer lands kysten, fly på vei i alle retninger, og om en time sitter jeg å spiser med K, deretter til sengs.
Kl. 2030, jeg sitter i en taxi, orket ikke å styre med leiebil. Jeg kom hit første gang i 1980, det føles som det var i går, og nå er jeg allerede en middelaldrende mann, med kone på sykehus, slag! Hvordan er det mulig å få slag i vår alder? Slikt skal jo ikke skje oss. Det skal ikke skje med unge mennesker som oss. Vi skal ikke plutselig falle om på gulvet. Vi skal ikke ligge hjelpesløse på en ICU. Vi skal være ute blandt folk. Vi skal være sammen, ligge inntil hverandre.
Heldigvis har vi en forsikring som gjør at vi kommer oss ut av dette uten å blir økonomisk ruinert. Reiseforsikringen var As ide. Det var rett før vi skulle dra at hun ga meg forsikringskortet og ba meg putte det i lommeboken.
0906280915 Lørdag i gaten på flyet tilbake til Newark. Jeg sitter i kortbukser oå ser på alle som skal boarde. I går morges våknet jeg grytidlig, slik jeg har gjort hele uken. Jeg var i det samme rommet jeg pleide å bo i da jeg pendlet i 2004-05. K har, i likhet med meg selv, blitt litt eldre siden sist, litt tynnere, litt mer skrukkete, slik vi alle skrukker oss sammen i vår alder. Vi er på en kurve som peker nedover men hvor den dobbeltderiverte er positiv, det vil si at forfallet vil øke i stryke til vi tilslutt forsvinner, til vi blir mindre og mindre -- både i betydning og i fysisk størrelse.
Men da jeg våknet igår morges tenkte jeg ikke på forfall. Jeg tenkte på A, og på mail og telefon lå det bråter med hyggelige lange mailer fra venner, kolleger og familie. X hvor han skriver om hvor mye han savner A, om hvor glad han er i henne, om hvor dårlig samvittighet han har og om hvor vakkert det er på gården. Han er en vakker gammel mann X -- i balanse på alle måter -- emosjonelt, fysisk, intellektuelt, en mann i kontakt med seg selv, en mann med tid til å tenke, til å påvirke sine barnebarn, til å ta seg av sine dyr, tid til å irritere seg over skjæren som hver morgen stjeler et brunt egg, tid til å høre fuglene som synger, til å glede seg over morellene, over gresset som gror, barnebarna som blir stadig flinkere til å ta i et tak.
Men, altså, i går, opp i otta, spise en kjapp frokost, dusje, lese epost, også en fra Cy som fortalte at A hadde gått for første gang, at hun flyttes ut av ICUen, at hun hadde fått spist godt, at hun hadde gått på do, og at hun var bedre. At hun muligens har noe som heter AVM, en liten svakhet i en blodåre som kan sprekke, og som altså har sprukket på et optimalt tidpsunkt.
Kl. 0950. Vi er i luften nå - ute av Boston. Vi flyr med et lite propellfly med plass til 40 pax. Jeg sitter helt bakerst. Men, tilbake til hva som skjedde i går.
Fikk kjøre inn med Kaja, EKs aupair de siste to årene. Hun og søsteren, Sara (?) og Celine, fem år, rødt hår, sjarmerende, uredd, slik femåringer kan være, enda ikke så veldig selvbevisst, og de kjørte meg inn til hotellet, hvor jeg ankom samtidig med B ca. kl. 1045. Det var hyggelig å se min gamle college roommate B igjen, han har, som meg, blitt en voksen mann, men fremdeles med sin liune humor og sin profesjonelle væremåte. RC kom rett etterpå, en vakker og kompetent kvinne i sin beste alder. PG kom enda litt senere, og vi fikk utstyret inn via en vareheis. Vel oppe ble vi møtt av KB og NY fra oppdagsgiver, to typisk amerikansk kledde kvinner med kunstig lyse stemmeleier og profesjonelle håndtrykk. De takket meg for at jeg kom i en så vanskelig stund, og jeg merker at folk synes det er skummelt med død og sykdom, forståelig fordi vi skjermes fra det i hverdagen.
Etterpå kjørte B meg til våre venner E&R i Cambridge. Der var barna S, M & C, S er jo snart tenåring, han er en rev til å lage softwaremodeller i Maya, han viste meg flere som var imponerende. Det gamle huset har store makker overalt. Barna sitter i timesvis å leker/lærer med ulike spill. Vi tok i bruk den nye uteplassen deres for første gang, Ro serverte curry med ris, vi spiste chips, og jeg fikk meg en velfortjent øl. Jeg tok på meg kortbukser kjøpt i Australia, joggesko, og vi snakket om løst og fast, barna satt med oss, og fortalte om hva de var interessert i. S var interessert i Maya, jeg ble anbefalt å sjekke ut Scratch fra MIT -- et programmeringsspråk -- og jeg så S modeller.
M, 10, var mest opptatt av sport - hockey og fotball. - Hvorfor er det så interessant, ville jeg vite.
- Jeg vet ikke, jeg bare liker det, svarte han.
Senerere kom Ab ned. Han snakker et nesten perfekt engelsk men sier litt for mye ´you know´ og ´it´s like´. Etter middag tente de stearinlys som de plasserte på det blå ruklete runde bordet, og serverte fruktkake og whiskey. Faren til en av jentene, Sofia, kom, en usedvanlig mann, Jack het han, jobbet for et CAD selskap som IT arkitekt, uvanlig bakgrunn som arkitektutdannet, vanvittig peiling, snakket ubesværet om hvordan fire punkter ikke kan settes inntil hverandre slik at alle berører alle i to dimensjoner, men at i tre dimensjoner er det enkelt. Snakket om Pattern Language og Timeless way of Building ubesværet, hvit i håret, østeuropeisk sofistikert utseende, mørke krafite øyebryn, low key, vittig og behagelig, og som E, med den siste iPhonen i gummifutteral, kontinuerlig konsultrende via web, som et lite orakel denne telefonen i hans kraftige neve, lesende fra Wikipedia, refererende til bøker jeg umiddelbart fikk lyst til å lese.
- Denne boken forteller om hvordan du løser matematiske problemer på helt andre måter, sa han. Vi snakket om en bok av samme forfatter som Pattern Language, Alexander et eller annet, hans første bok. - Hvis du har 200 deler som kan settes sammen til to identiske motorer, altså 100 identiske deler -- en som vil fungere og en som vil gå istykker, hvordan sjekker du dette? Hvis du skal sjekke alle delene mot alle delene vil det ta lengre tid enn menneskehetens historie, men hvis du chunker dem i grupper på ti, så vil det bare ta deg etpar dager. Den type problemer, jeg tror det var hans første bok, ja, det stemmer, Alexander var fra Østerrike, født i 1936, det var antagelig hans doktorgradavhandling, fascinerende stuff.
- Hvordan kan man finne den optiamel gruppe størrelse hvis man ser på interaksjoner, ting man må holde rede på og koordineringskostnad. Hvor er "the sweet spot", spurte jeg.
- Et interssant spørsmål! Jeg tenker umiddelbart på tre dimensjoner når jeg tenker på dette. Kan det ha noe å gjøre med Keplers triangle?
Senere forteller han om hva han jobber med. Jeg nyter å snakke om noe annet enn sykdom, å tenke på noe helt annet.
- Jeg forsøker å finne ut akkurat nå hvordan man kan lage en enkel applikasjon som regner solenergien på hus avhengig av husets beliggenhet, vinkel på taket, tegninger etc, slik at man hvor som helst på hele kloden kan taste inn hvor man er, legge til vinkler på tak, retning og vips, få ut en oversikt over hva slags energi solvarmen kan tilføre. Dette kan gjøres idag, men vi forsøker å finne en formel som gjør at det kan gjøres mye raskere.
Etter at Jack har gått, ler vi av dette typiske Cambridgske, E&R med hver sin iMac, i hver sin Herman Miller stol, akkurat slik A og jeg sitter på vårt kontor i Oslo, iPhonen som alle har, bildene av Obama på veggen i stuen, smilende, Es hybridbil som står musestille på rødt lys, alt yttersk typisk Cambride, alle disse flinke menneskene man treffer når man bor slik de bor, og om livets fantastiske storhet, livets utrolige uforutsigbarhet, vår egen dødelighet, sårbarhet, og klokken tikker mot midnatt, og jeg dukker tilslutt ned i kjelleren etter å ha gitt barna en klem, leser mer epost, sender ut flere meldinger og klokken ett faller jeg i seng og sover til kvart over seks.
Da spretter jeg opp, leser mer epost, pakker sakene, og er oppe hos E&R som serverer omelett med tomater, ristet brød, og jeg ser en forside som forteller om Michel Jacson som er død, 50 år gammel, og kvart over åtte kjører E meg til flyplassen hvor jeg sjekker inn, kjøper en kaffe, går ombord, og her sitter jeg nå, plutselig i turbulens, jeg får Cola Light i tastaturet, folk ler, flyet hopper rundt, det er et lite fly, og nå er vi ute av skyene og solen skinner og jeg gleder meg vanvittig til å se A, til å få henne på beina igjen, en liten skatt venter på meg i NJ, min kone, min elskede kone, herregud så patetisk jeg høres ut, men hvor sant er det ikke, jeg synes jeg har vært fantastisk heldig, heldig som har truffet henne, heldig ikke minst som har jentene, ingenting er en selvfølge, det er kanskje det viktigste vi har lært, og nå skal vi snart lande, nå ser jeg snart Manhattan på min venstre side, Manhattan uten WTC, nå er vi her, jeg er her, nå, omgitt av skyer, svevende, motorveiene, husene under meg i New York, alle drømmene, alle livene som leves samtidig, og jeg gleder meg til alt som ligger foran meg, gleder meg til A som blir bedre, barna som blir større, livet som går videre, alle løpeturene, alle middagene, alle timene medlæring og lesing, timer med samtaler, med søvn, med frokoster, med dårlig tid og god tid, med dårlig vær og dager med sol, med stillhet og trykk, med glede, med smil, med tårer, alt dette som livet er -- på godt og vondt, hvor heldig er jeg ikke som har alt det jeg har, som har tid, helse, kjærlighet og litt penger, hva mer kan jeg be om? En frisk A, ja det får vi til, kanskje blir hun ikke helt seg selv igjen, kanskje blir hun ikke den superkvinnen hun har vært, men det spiller ingen rolle, hun kommer til å bli seg selv igjen, hun kommer til å ha sin sans for humor, sin treffsikkerhet, sine mentale ferdigheter, og selv om hun halter litt så er hun uansett den jeg elsker.