Landet i Paris

Kl. 0920 Orly. Sitter nå i taxi på vei til Fountaineblau hvor jeg skal gjøre en jobb. Har sittet å bearbeidet det som har skjedd. Jeg liker å skrive på flyet, store romslige seter på flyet gjorde det enkelt. Surfet på Amazon på flyplassen før jeg dro, søkende etter bøker om slag, og da kom selvfølgelig bestselgeren "Stroke of Insight" opp.

Det virker som det verste trykket fra familie og venner har gitt seg nå. Det har haglet med tekstmeldinger og eposter (som vi har vært og er kjempeglade for), så mye at jeg ikke alltid rekker å svare (sorry). Bloggen har vært en suksess tror jeg selv om jeg ikke helt vet hvor mye jeg kan si, og hvor personlig jeg kan være uten å være privat. Det var egentlig erfaringen fra tidligere kriser som gjorde at jeg umiddelbart opprettet en blogg. Da H ble født og var syk, brukte jeg alt for mye tid på å informere på telefon. Da S ble født og var syk hadde man såvidt kommet igang med epost, og det gjorde det lettere. Blogg er enda enklere, og jeg oppdaterer den fra min mobiltelefon som jeg skriver på med et eksternt lite tastatur. Det er kjapt, og når det er lett å få skrevet ting ned elektronisk, så blir det også til at det blir skrevet mer. Bilden er også tatt med telefonen, og lagt ved epostene som vedlegg. Det hele legger seg pent ut på nett.

Da A hadde slag, satt jeg å skrev hele veien i ambulansen mens jeg småpratet med sjåføren ("Hva vil du at sjåfører skal gjøre når du kommer med blålys?", "kjør til siden og stopp"). Det sier nok noe om hvor jeg stresset jeg var!

Jeg må innrømme at jeg ble ganske sentimental på flyet -- da hadde jeg alt plutselig på avstand, pluss at det ikke er noe gøy å skulle dra på jobb når A er nede for telling.

Plutselig har jeg blitt oppmerksom på slag på en helt annen måte. Iflg. baksideteksten på en bok jeg bladde i på Amazon, er slag den tredje viktigste dødsårsaken i USA, og over 150.000 mennesker får det hvert år. En tredjedel av de slagrammede dør mener jeg å huske. Dessuten er ikke slag noe som bare rammer eldre, selv om de aller fleste er eldre.

A og jeg snakket om dette i går, og vi var begge enige om at vi ikke var klar over hvor alvorlig et slag kan være. Det er liksom noe som rammer eldre folk, ikke A, en kvinne i sin beste alder.