Mangosaus til fisk

Mandag på Martinique

Jentene og jeg er på Martinique. A er i Son. Vi kom hit fredag etter en lang flyreise via Paris, og nå vi akkurat spist ferdig frokost.
Vi bor på et lite hyggelig hotell hvor vi -- høysesong tiltross -- er omtrent de eneste gjestene. Stedet drives av en tidligere jazztrommis fra Paris - Laurent - og er en tidligere plantasje som ligger utenfor alfarvei. Men romslige luftkondisjonerte rom, god mat, et fint svømmebasseng, fantastisk utsikt, og lyden av høner, hunder, insekter, fugler, bølger, vind i palmetrær og en og annen bil som putrer avgårde.
Martinqiue er en fransk delstat, og man kan reise hit nesten uten å vise pass. De færreste snakker engelsk, men maten er strålende god -- kreolsk og fransk, sjømaten er fersk og man betaler med Euro.
Det er rart og sårt å reise uten A. Jeg sender henne små rapporter på sms flere ganger om dagen, og vi snakker om henne mye. Hun er jo fantastisk å reise med, og hennes fransk hadde vært nyttig her. "Hils henne og si at vi savner henne fordi hun kunne ha oversatt menyene," sier H når jeg skriver til henne. Nei, jeg lever enda i håpet om at vi skal få turer i fremtiden hvor vi kan reise sammen alle fire og hvor A kan være den som leder an slik hun alltid gjorde før slaget.
Samtidig er det bra for meg å få litt tid alene med jentene. I hverdagen er det for mange andre ting som sloss om min oppmerksomhet. Spesielt S trenger å bare ha meg litt for seg selv.
Egentlig skulle vi ha seilt med L&H slik vi gjorde i fjor. Men de har solgt den fantastiske katamaranen, og da ble det hotellferie i stedet.
Såsnart det tropiske regnet slutter skal vi ta en biltur i leiebilen vår. I dag skal vi besøke en tidligere plantasje. Vi tar dagene som de kommer. Ikke mye stress. Sitter på verandaen på hotellet vårt og leser. Sover lenge om morgenen. Spiser på hotellet. I seng kl. 22. Jeg står opp halv syv og får skrevet frem til åtte når jentene våkner.
Vi leser "Store Forventninger" av Dickens. Det er en fantastisk bok, og vi har regnet ut at vi må lese 50 sider hver dag for å bli ferdig i løpet av ferien. Dessuten er det ganske kult å se på boken hvor mye av ferien som ligger foran oss.
Slik går dagene.

Lørdag

I går dro A og jeg til hytta. Jeg hadde etpar ting jeg måtte gjøre som krevde ro og A hadde en blank dag som gjorde det mulig for oss å dra sammen.
Ingenting er hyggeligere enn å være sammen med A. På torsdag så vi den fantastiske filmen "Another Year," som handlet om livet for et ektepar -- Tom og Gerry -- i begynnelsen av sekstiårene og deres omgangskrets. Det som slo meg var hvor kult de hadde det sammen, og hvor mye deres forhold liknet på vårt. De gjorde ting sammen slik vi gjør ting sammen. De snakket sammen slik vi snakker sammen. Og fredag var altså en slik dag hvor vi hadde tenkt å bare være sammen.
Men det ble ikke helt slik. Ikke i bilen.
Før vi skulle kjøre avgårde fredag morgen, kjørte jeg S avgårde på skoleveien. Da jeg hadde sluppet henne av, åpnet jeg vinduet for å si henne noe. Da jeg skulle ta vinduet opp igjen, skjedde det ingen ting. Jeg trykket på knappen flere ganger men ingenting skjedde. Termometeret viste minus 11 grader.
"Vi får kle oss godt," sa jeg til A da vi var klare til å dra. Hele veien ut fra Oslo til Son satt vi hutrende mens brølet av motorveien overdøvet selv egne tanker, mens lukten av eksos, lyden av dekk mot asfalt, andre biler som passerte i rasende fart gjorde det umulig å ha en samtale og kulden stod på ansiktet som en blåselampe av kulde. Sjelden har kaffe smakt så godt som da vi 40 minutter senere kom frem.
På veien hjem skjedde det samme. Jeg hadde håpet at vinduet skulle la seg lukke etter en pause, men det var først i det vi rullet inn hjemme og jeg prøvde for en siste gang at vinduet motvillig lot seg lukke.
I dag morges snakket vi om dette -- om at vinduet som ikke ville lukke seg var et slags bilde på at det finnes en verden utenfor. At livet er råere enn du tror. At vi lever i en boble som er helt avhengig av en rekke faktorer vi ikke kontrollerer. Og at det skal så lite til før vi er prisgitt krefter som er mye større enn oss selv. Og at trafikk er nesten voldelig i sin råskap.

Vi har funnet en rytme nå. En roligere rytme. Vi er forbi fossefallene (selv om det kan være flere forut), livets elv har roet seg ned, og vi kjenner på en følelse av at livet etter slaget har gjort oss eldre. Det er endel ting vi ikke kan gjøre lenger. A kan ikke sykle eller kjøre bil. Vi kan ikke løpe sammen. Reising gjøres mindre sammen. Om etpar uker drar jentene og jeg til et varmt tropisk sted mens A drar til Tyrkia med en veninne. Vi tør ikke ta henne med på en åtte timers flytur.
A er fremdeles mest opptatt med sin egen sykdom. Jeg er mest opptatt av å sørge for at vi har orden på økonomien, at døtrene våre har det bra, og at vi alle holder motet oppe. Dagene tasser forbi.

S´s essay for her English class: My Splendid Life

Here is an essay written by S (and spell-checked by A&C) which sums up her life quite nicely. 

My Splendid Life

1 Me
 I am S. I am 12 years old and I was born in Oslo, the capital of the small but powerful country Norway. I came along in the middle of November 1998.
I was supposed to be born on the 8th of March. For around three months I struggled for life in the hospital and I survived. The doctors say it was a miracle. 

I am interested in politics, social economy, breaking news, technology and my favorite section in the paper is Management. I like to go swimming, to play chase, eat great food and to go skiing. I have a sister she is 15 now she is a big fan of Johnny Depp and Allen Ricman. My father is an entrepreneur he runs a company. He also plays jazz. My mother is obsessed with yoga. My dog Dixi is totaly obsessed with food she runs a way to get it. Earlier she was a guide dog.

 2 Visually impaired
I am visually- impaired that means (in my case) I am blind on my one eye the left, and I have slight vision on my right eye .

When  I was at the hospital in Oslo the doctors found out that I had the ROP syndrome. If they had been quicker to react maybe the disaster hadn't happened. I became visually-impaired for the rest of my life.

For me to be visually-impaired does not mean especially much, it is a part of my everyday. I have a private teacher at school and my books on audio. That´s it. I don't feel different because I walk around with a white cane, I feel strong and I think that being visually impaired is a strength not a weakness.

3 The disaster
It´s the summer 2009. I am at the Summer Camp for blind and visually-inpaird for the first time. I have never before been so far away from my parents alone. One day I try to call my mother, my father answers and I become angry.

-   Where is mom?! I yell in to the phone. My father is completely calm.
-    She took a nap at the hospital. Her head is hurting, he replays still calm.
-    What! I answer, still all desperately angry and confused.

A few days later I come home or not home but to my grandparent´s farm and I am told that my mother had a stroke in the US. My parents are gone the entire summer. I am sad. I cry. I am very angry, I both cry and yell at my mother. She is there and I am here, I write in my diary.

Now one and a half years later she is getting better and better for each day, but still, she is not the mom I used to know, but I get to know the old mother more and more for every day.

4 I have dreams
Now I live a splendid life. I have a dream: I want to go to Phillips Exeter Academy and when I am finished there, I want to go to Harvard University and maybe win the Rhodes Scholarship to Oxford University in Oxford, UK.
In the end, if everything goes the right way, I want to become an entrepreneur or a politician or maybe an investor, and move to a sailboat and invest or run a business.

I dag blir 45 år

Startet dagen med skitur mens rundstykkene hevet seg. Serverte rundstykker og kaffe/kakao til jentene på sengen. A er 45 år i dag. Vi skal spise lunch m hennes foreldre og min tante. Snøen laver ned. A sliter enda med balanse, lammelse i ansiktet, syn/hørsel, førlighet i venstre side og gråtelabilitet.
Men hun skriver strålende på www.slagferdig.blogspot.com og hjernen fungerer selv om mer mental kapasitet går med til å betjene kroppen der de fleste av oss gjør ting uten å tenke.
Dagene blir lysere, A driver med yoga, er tilbake på den vekten hun hadde før slaget for 18 måneder siden og blir stadig bedre. Men livet vårt kommer alltid til å være annerledes enn det har vært. Det er en sorg forbundet med den tanken men også en muliget til å oppdage noe nytt.