Tirsdag på vei til Kirkenes

Sitter nå på flyet på vei til KKN. A falt i seng i går kveld kl. 23 - utslitt etter å ha pakket til jentene, men enda uten å ha pakket til seg selv. Jeg fikk pakket etter at alle sov, og var i seng ved ett-tiden, ute av stand til å sovne.
Vi var oppe fem, jentenes ipodder skulle oppdateres med lydbøker innkjøpt for annledningen (Skammarens Dotter til H, En Verdensomseiling under Havet), alt skulle pakkes, og frokost skulle lages.
Kl. 0700 ble vi hentet i taxi bestilt via TT-ordningen som jeg hadde ringt kvelden før. To taxier hadde de sendt, tiltross for at jeg forklarte at vi bare trengte en.
Da vi kom til Gardemoen fikk vi tak i en rullestol og S vippe topp sin hvite stokk. Liten tvil om at vi kvalifiserte til handicapp bade ditt og datt. Oppdaget at vi hadde for mye baggasje i en koffert og betalte 650 kr. i overvekt. Ble svusjet gjennom sikkerhetskontroll og rakk en latte før vi rullet oss til gaten.
Nå sitter jentene i hvert sitt vindussete med hvite ørepropper og lytter til hver sin bok. A og jeg sitter med hver vår avis, spente på hva dagen vil bringe. I Kirkenes venter Trollfjord som har avgang 1245. Skriver mer når vi er sjekket ombord.

Mandag: Frokost på hytta

Oppbrudd nå etter sen frokost sammen med I som har overnattet hos oss. Nå pakker vi, freser inn til byen og forberederer oss på morgendagens tur til Kirkenes hvor vi skal borde MS Trollfjord hvor vi skal bo frem til søndag. Det gledes seg!

A sjekker rynker i pannen. Høyre side får stadig fler tilbake

Vi er på svømmehallen i Son og jeg venter på at jentene skal bli ferdige. Det er en deilig lørdag slik vi liker den - liten action, rolig, det skjer ingenting, badevakten sløver med en avis, noen få badende har funnet veien hit, og vi er snart halvveis til jul.

Senere i dag tar vi med A til Moss for å se på et nytt spisebord. Deretter et besøk hos en tante i nærheten, deretter hjem, lage middag, prate, legge oss tidlig. Stillhet. Sove godt.
Det er deilig med ro.

Lørdag på hytta

Stinne av sushi kjørte vi ut hit i går kveld, etter å plukket opp S fra et fødselsselskap kl. 2130. Tre kvarter tar det oss fra dør til dør. En liten ovn hadde sørge for at det var en liten lunk i den røde stuen, og alle falt i seng, trøtte etter en vanlig intens uke.
As kiropraktor har skaffet henne en elektrisk ansiktsmassasjegreie med små elektroder som hun fester i ansiktet og hver morgen og kveld sitter hun med disse elektrodene i ansiktet og ser ganske gal ut.
Utenfor hytta så jeg nå nettopp en stor gaupe som smyger seg rundt det røde skjulet bortved veien. Jeg har aldri sett en gaupe før, og ble imponert over hvor mye den liknet på en løve. Vesentlig større enn en labrador. Slank, muskuløs og gasiøs.
Jeg fortet meg å få inn Dixie som var ute, og ropte til jentene at de skulle forte seg til vinduet.
"Jeg kan ikke forte meg," sa A fra kjøkkenet lettere irritert mens hun forsøkte å gå fort til vinduet, noe hun rakk akkurat i tide til å få et glimt av det store rovdyret.
Nå spiser vi frokost og etterpå skal vi dra på svømming sammen med As veninne I som kommer innom på lørdager.
Vi blir her til mandag formiddag. Deretter hjem for hårklipp og pakking før avreise til Kirkenes tirsdag morgen. Det gledes seg.

Fredag: Høstferie!

Det gråtes mest om kvelden. Tårene sitter løsere når vi er slitne og har tid til refleksjon. Jeg vet at A synes det er tøft å gråte, vet at hun ikke vil "bry" meg med disse følelsene, men jeg tror vi begge vet også at det er viktig å få ting ut. Dessuten merker jeg at gråtelabiliteten er avtagende.
"Jeg synes jeg har så mye å glede meg til," sa A i dag morges, kaffekopp i hånd, avisen på bordet, jentene ute av døren på vei til skole. "Jeg gleder meg til å være på hytta i helgen, gleder meg til Hurtigruten i neste uke, gleder meg til å få kjøpt hytta vår, til oppussingen, til jul, til bryllupet til T, til våren, til neste sommer, og til å bli friskere. Egentlig er det det jeg tenker mest på. Å bli frisk."

Jeg merker at jeg beundrer henne denne fantastiske positiviteten som hun alltid har hatt og som fremdeles lever i beste velgående. Beundrer hennes evne til å alltid trekke frem de positive tingene i livet, og jeg merker at gjennom vårt samliv har dette også smittet over på meg og på jentene.
Samtidig merker jeg at jeg i blandt irriterer meg når jeg treffer mennesker som føler trang til å være "realistiske" på våre vegne. Utsagn om at ting ikke kommer til å bli bedre, utsagn om at vi bare skal slå oss til ro med tingenes tilstand trenger vi ikke.

Vi opplevet da S mistet synet. Profesjonelle som i beste mening - men ofte uten å egentlig vite spesielt mye - solte seg i den oppmerksomheten de kan kryste ut av en situasjon ved å komme med "realisitiske" budskap som i ettertid har vist seg å være pessimistisk gjetning.

Det beste rådet vi fikk for S var å ikke skjerme henne og la henne selv sette grenser for seg selv. Vi har latt henne kælve på sykkel, ri på travhester, holde i slanger, gå på klatring, gå på langrennstrening, stå på vannski, i det hele tatt, vi har forsøkt å ikke beskytte henne.

Ja, vi går på en vidde, vi vet ikke om vidden tar slutt, men det er uansett viktig for oss å ikke psyke oss helt ut. Å snakke om mulighter, å se for seg hvordan vi ønsker at ting skal bli, gir energi og utsyn.
Men for all del - vi får også gode råd. Noe som går igjen er viktigheten av å ikke trene for mye.
"Jeg begynner å se at jeg ikke kan tvinge meg selv til å bli frisk," sa A i går etter å ha fått rådet om å ta en dag i uken uten trening. Jeg har flere ganger forsøkt å få henne til å ta det med ro, men uten hell. Ikke fikk jeg det til før hun slaget, og hun er like ustoppelig nå. Men sakte innser hun at det å hvile også er viktig.

Vi vil gjerne ha besøk.
==================
Forleden traff jeg en venn av A på gaten som jeg ikke hadde sett på lenge.
"Jeg løper ofte forbi huset deres," sa hun "men jeg har ikke villet trenge meg på. Folk som kjenner dere godt har tipset om at dere ikke vil ha uannonsert besøk."
"Det er egentlig ikke riktig," sa jeg. "Det er faktisk slik at vi ikke alltid ønsker å planlegge så mye. Vi er mye bedre på improvisasjon enn vi er på planlegging. Vi blir veldig glade for dropin besøk! Passer det ikke, sier vi fra, men som regel har vi både tid og lyst til at folk kommer innom. A kjeder jo livet av seg med å være hjemme på formiddagen og blir veldig glad for besøk. Er du i nærheten er det bare å ringe eller sende en tekst. I ren optimisme lager vi nesten alltid for mye mat til middag og har alltids plass til en til."
Dette gjelder selvfølgelig også alle våre venner!