A går tur

Tur i skogen mandag

Svartkulp

Søndag morgen på hytta

Jentene ligger fremdeles i sengen. Jeg sitter nede i stuen. Dixie har fått mat. Jeg har satt en rundstykkedeig. Det er stille. Skyfri himmel. Vi har sovet i åtte timer.
A og jeg ble sittende oppe i går etter at vi kom fra gården. Jentene svinset rundt mens A og jeg tok oss et glass vin. Vi snakket om hvor mye vi gleder oss til sommeren. A snakket om hva hun skal gjøre når hun blir frisk.
"Hva legger du i det å bli frisk?"
"At jeg kan smake maten. At jeg kan se ordentlig. At jeg ikke føler at jeg hovner opp i munnen når jeg spiser. Det gjøkke no om jeg sjangler litt. Bare jeg kan ha sex og gå på jobben. Gjøre helt dagligdagse ting. Kanskje blir jeg litt tykkere enn jeg har vært. Det spiller ingen rolle. Jeg vil bare kunne leve et helt normalt liv. Det viktigste er at det ordner seg i ansiktet. At nervene kommer i gang i gjen. At jeg får igjen samsynet. Nå fungerer hver øye normalt, men de spiller ikke sammen. Men det tror jeg de kommer til å gjøre. Jeg føler det på meg. Det er rart å se på de videoopptakene du gjorde i fjor. Da ser jeg jo at øyet har blitt mye bedre. Men jeg ser også at jeg gikk stødigere i oktober enn jeg gjør nå. Når jeg ser videoer fra den første tiden ser jeg også at armene mine er slankere. At jeg er tynnere. Det er akkurat som om slaget har ´satt seg´ på en måte, at det har fått virke på kroppen i snart et år.
"Det er rart, men det føles ikke som jeg har hatt sommer på to år. Hele sommeren i fjor forsvant ved at jeg fikk slaget på sommerens første dag. Nå gleder jeg meg bare vanvittig til sommeren. Til å løpe. Jeg vil klare å løpe når sommeren er over. Til å svømme med I, min barndomsveninne som har sagt hun vil svømme med meg hver lørdag. Til å sykle. Jeg håper at når sommeren er over så kan jeg klare å sykle. Og jeg håper at jeg kan kjøre bil igjen. Bare jeg får igjen samsynet så kan jeg kjøre bil."
Vi snakket om artikkelen og alle reaksjonenen også. Jeg tenkte at jeg ikke har fått svart alle som sendte meg hyggelige tekstmeldinger.
"Det er rart, men det er akkurat som om jeg er en slags storesøster for veldig mange," sa A etter at jeg hadde skjenket henne en skvett av portvinen som jeg hadde hatt stående.
"Det er ikke så rart," sa jeg. "Du er jo en usedvanlig trygg og tydelig dame. Selv nå med slaget er du det."
"Ja, du har rett i det. Jeg holdt på å si at jeg står veldig støtt, og selv om jeg ikke står så støtt akkurat nå, så gjør jeg det alikevel rent metaforisk."
"Jeg kjenner nesten ingen som er så trygg som deg," sa jeg. "Kanskje med unntak av moren din."
"Det er veldig rart. Men jeg har alltid følt meg slik. Har alltid følt meg sterk."
"Sånn tror jeg det var mange som opplevet moren min også," sa jeg. "Hun var også en storesøster, og en som mange så opp til. Spesielt andre kvinner. Det er rart hvordan det er mange paraleller mellom deg og min egen mor. Og selvfølgelig også litt skremmende at dere begge fikk hjerneslag på nøyaktig samme alder, 43 år."
Vi snakket mer om slaget. Om hva som gjør at det er så mange som besøker bloggen hver dag. Om den burde gies ut i bokform.
"Det kan hende," sa jeg, "men først må vi se hvor vi ender opp. Jeg tror den store erkjennelsen for meg har vært at hjemkomsten fra Catosenteret lille juleaften ikke var slutten av 2. akt, men slutten på første akt. Din hjemkomst representerte ikke slutten på alle komplikasjonene, men snarere begynnelsen på annen akt, akten som tar opp mesteparten av handlingen."
"Ja, det er helt klart at selve slaget i seg selv ikke representerer noe annet enn selve komplikasjonen i historien, det som setter i gang handlingen. Men det er jo etter hjemkomsten fra rehabilitering, det er da den virkelige handlingen starter. Det sentrale tema er joo hele den prosessen vi skal igjennom -- delvis med å bli frisk -- men også i den grad man ikke blir det, den erkjennelsen man selv skal få om at ting ikke blir som før.
"Det er rart, men i de bøkene og avissakene jeg har lest om slag, legges det så stor vekt på selve slaget, dramatikken rundt det øyeblikket det inntreffer. Jill Bolte Taylor snakker masse om hvordan det var akkurat da. Men det er jo ikke den egentlige historien. Jeg kan forstå at det er fristende å velge selve slaget fordi handlingen er fortettet og skjer over et kort tidsrom. Men det er jo den lange seige kampen tilbake som er spennende." A tok en slurk før hun fortsatte.
"Jeg tror også at ditt perspektiv er mer interessant enn mitt; du kan skrive mindre sentimentalt om det som har skjedd. Du kan filtrere bort min selvmedlidenhet og selvopptatthet på en måte jeg ikke kunne ha klart selv. Og jeg tror helt avgjort at ditt perspektiv som pårørende er mer spennende enn å lese om meg som snakker om meg."

Tidligere i går, på gården hos As foreldre, diskuterte vi jentenes reaksjon over middag. As søster syntes S, vår yngste datter på 11, var vel krass i måten hun snakket til A på.
"Jeg har også reagert på det," sa jeg. "Men jeg tror det er lett å glemme at S også er sterkt berørt av dette. Hun har på en måte mistet moren sin. Hun opplever slaget slik vi alle opplever livet; utfra hva det har betydd for oss. Vi er oss selv nærmest. For henne har det betydd at hun har vært uten den aller viktigste omsorgspersonen, at hun i praksis har mistet moren sin. S er rasende på A og selvfølgelig dypt ulykkelig over det som har skjedd. Når vi snakker om hennes sinne, kan hun si at hun opplever sitt eget sinn som en sorgreaksjon -- en selvinnsikt som overrasket og imponerte meg -- og jeg tror at det er viktig at vi lar henne få ha denne reaksjonen. At hun får lov til å reagere slik hun reagerer uten at vi skal fortelle henne hva som er ´riktig´ reaksjon. Det er lett å glemme dette, og jeg synes ikke at du eller andre har noe med å mene noe om at hun er frekk eller rappkjeftet eller uforskammet. Hun er i en ekstremt tøff situasjon, en situasjon som også forsterkes fordi hun allerede har et handicap selv som svaksynt som gjør at hun allerede har nok å bale med."
Etter samtalen tenkte jeg at jeg kanskje var litt krass, men at jeg blir i forsvarsposisjon når jeg føler at noen er inne og vil oppdra jentene. Jeg vet jo at de rundt oss mener godt. Men i blandt er veien til helvete brolagt med gode intensjoner.

I dag morges hadde jeg også en samtale med H, vår eldste datter på 14. Hun skriver masse, og jeg har foreslått at hun skal skrive om sin reaksjon, om sine opplevelser i året som har gått.
"Men det er ikke noe spennende. Jeg er så lei av slaget. Det er kjedelig." Jeg satt på sengekanten og leste det hun hadde skrevet kvelden før.
"Jeg er sikker på at Anne Frank også syntes livet i dekning var kjedelig," sa jeg.
"Nei det var ikke kjedelig pappa. Det var spennende. Jeg skulle ønske vi kunne leve i dekning, at vi kunne oppleve krig."
"På mange måter er vi i en krig nå," sa jeg. "Det at mamma har fått slag er en slags krig. Ikke like grusom som en ordenlig krig, men en krig i den forstand at vi må legge alt annet til side. En krig i den forstand at vi ikke vet hvordan ting går. At vi ikke vet om hun blir helt frisk. At vi ikke vet om hun kan få et slag til. At vi ikke vet, og at vi er sårbare."
"Det er noe annet pappa," sa H.
"Ja, men det er mange paraleller. Jeg tror at hvis du skriver om dine opplevelser av det som skjer nå, så vil det være nyttig for deg å lese når du blir eldre."

Nå er deigen klar. Nå skal jeg rulle ut rundstykker, la dem heve, pensle med egg, strø på sesamfrø, og steke dem i 11 minutter etter at de har hevet. Etter frokost skal vi gå en tur ned til sjøen, gå runden vår som A ønsker å kunne løpe innen sommeren er over. Deretter skal vi tasse rundt, lese noen aviser, steke noen vafler, drikke espresso og spise lunch, ta eln lur og slappe av før vi kjører hjem til en enda en ny arbeids og treningsuke.

Lørdag på hytta

Da jeg våknet opp i dag morges etter fire timers søvn, forstod jeg at jeg ikke hadde krefter til å hive meg på flyet til Malaga for å være tilstede i bryllupet og fly hjem igjen søndag.
I går var jeg var ikke i seng før nærmere midnatt etter en jobb utenbys, og da klokken ringte kl. 0400 innså jeg at flyet med avgang kl. 0640 fikk dra uten meg. Delvis var tanken på flyturen turretur til Malag på ett døgn relativt avskrekkende, og delvis forstod jeg at det ble for mye i forhold til A og jentene. Neste helg jobber jeg, helgen deretter skal vi i bryllupsfest på lørdag før jeg drar på en ukes jobb tur til Asia. Jeg rekker akkurat hjem til konfirmasjon for H, og den siste helgen i mai drar vi til Amsterdam. Slik fortsetter det nesten ut juni, og det kuliminerer i åtte dager til New York og London før sommerferien begynner.
I går var jeg med A til legen. Hun kom til kontoret før meg, og mens hun ventet, leste hun en avis. Da hun var ferdig med avisen, forsøkte hun å kaste den over på et bord på pauserommet, men bommet.
En mann så morskt på henne og sa "det går ann å rydde opp etter seg."
"Hadde jeg kunnet gå skulle jeg gjerne ha gjort det, men jeg har hatt slag," sa A høyt med slurete stemme. Mannen trakk seg forsiktig tilbake.
Da hun fortalte meg dette, merket jeg hvor sint jeg ble og hvor mye sinne gjerne vil ut. Hvilken idiot, tenkte jeg først. Men, på den annen side, hvis man er på et legekontor så er man jo der fordi man har noe som ikke fungerer. Kanskje denne mannen rett og slett var der fordi han manglet dømmekraft eller fintfølelse eller innlevelseevne eller intelligens? Hva vet vel jeg? Men det fikk meg til å tenke på skiløperne som slo A på staven i vinter fordi hun hadde bred stavføring.
Da vi var kommet inn til legen ble det mye snakk om NAV og penger. Vi lurte på hva som skjer når A nå nærmer seg ett år med sykemelding. T, vår fastlege, fortalte oss at vi må søke om noe som heter AAP hvor Pen er en forkortelse for penger.
"Bare jeg slipper å krangle med dem," sa A, og begynte å gråte bare ved tanken. "Jeg er så lei av å måtte krangle. Det er akkurat som om jeg mistenkliggjøres. Som om jeg vil være syk! Det er en veldig vond og nedverdigende følelse."
"Hvis det er noe så kan jeg krangle med dem for deg," sa T og det virket beroligende.
Jeg merker at jeg ser hele materien med sykemelding helt annerledes nå enn før slaget. Det føles nesten som om vi friske mistenkeliggjør de som ikke kan jobbe. Vi er et samfunn hvor vi defineres ut fra hva vi gjør. I USA er det enda mer påfallende. Det første du blir spurt om er ikke hvem du er men hva du gjør. Og hvis du ikke gjør noe, hvem er du da? Det føles som om vi mistenker alvorlige syke mennesker som gruppe for å bare ville slippe. At man er litt lat. Hvis du ikke gjør noe er du heller ingen.

Nå sitter jeg på hytta. Vi skal spise om noen få minutter hos svigers. Jeg gleder meg til en rolig helg, gleder meg til å spille sjakk med S, lage rundtstykker i morgen tidlig, gå runden vår som vi også gikk forrige helg. Det er fremdeles mye å glede seg til.
Mens alt pågår, kverner hodet, A, slaget, konsekvensene, hva det betyr for oss som familie, hva det betyr for jentene, alt dette tenker jeg på nesten uavbrutt, drømmer om det, det er altoppslukende, skremmende og lærerikt.